Making the wrong choices.

Livet er ikke alltid lett, nei.
Sammtidig som jeg vet at jeg må spise mer for å stabilisere, plannlegger jeg stille hva jeg skal spise når og regner jeg kalorieer.
Prøver hele tiden å "snike" meg unna noen kalorieer liksom- D går helt automatisk.

I noen dager har jeg gått ned en hel kilo, og det var jo ikke akkurat dét som var meningen. Jo selvfølgelig. Jeg ble kjempe glad! Men foreldrene mine..
Eller kanskje ikke jeg er så glad selv heller? Kanskje det er den stemmen, Anoreksia i hodet mitt som hvisker stille at dette er bra, at jeg må fortsette slik?

Lurer på hva dietikeren kommer til å si i morgen. Jeg gruer meg svært mye, og egentlig angrer jeg skikkelig mye på at jeg i det hele tatt spurte legen om han kunne sende en henvisning! Tenk at jeg kom på den tanken selv!
Det sa jeg mest sannsynlig mens stemmen var svak. Da den i det øyeblikket ikke hadde så mye å si. Da jeg var den som bestemte.
Nå, nå gruer jeg meg som en liten unge som skal til tannlegen eller noe.. Pappa og mamma har snakket med henne før, og det viser seg at hun har fortalt dem at jeg må spise smør på mine brødskiver(!!) og at jeg ikke får bestemme hva det er til middag og at jeg ikke får lov å være nær kjøkkenet når foreldrene mine lager middag!!
Seriøst! Hva er vitsen?

Blæ. Hun kommer til å lage en sånn "legge på seg" diet! JEG VIL IKKE!!! Søren og!

Og jeg blir så drit lei av at foreldrene mine maser om alt. "Det var for lite smør Anne!" "Du må spise den bananen. Nei, ikke i steden for en brødskive. Jo, du spiser den óg en brødskive!" "Du kommer til å ende opp i sykehuset i steden for Sortland til neste uke hvis du fortsetter slik", "hvis du ikke spiser fett slutter nyrene dine å fungere og ligger du straks på dialyseavdelingen der jeg jobber"
"Anne, du er stygg. SPIS!" "Begynner å lure på om du i det hele tatt kan bli med til NL i sommerferien. Hvis du er sånn som nå får du ikke lov å sykle!"

ÅÅÅÅH!!!!