Double feelings.

I dag tidlig sto mamma i rommet mitt med den største fienden i mitt liv: Vekten!
Hun sa at det nå hadde gått en uke siden sist hun hadde sjekka, så det var på tide å finne ut av hemmeligheten min.
Jeg visste ikke hva det kom til å bli ettersom jeg plutselig hadde gått ned en halv kilo da jeg veide meg igår. (happy happy)
Og overrasket jeg ble da jeg stilte meg på den forferdelige vekten som jeg trodde hadde blitt min venn! Men jeg skal si det kom som et sjokk, tallene som ble vist meg! Jeg har gått opp minst en kilo -sannsynligvis 1,5!-
En ting er at foreldrene mine er kjempe glade nå, fordi jeg har kommet meg trygt ut av "faresonen" som kunne ført meg til sykehuset for noen uker siden. Jeg hadde bare trengt å gå ned 1kg mer..
Den andre tingen er at jeg fikk panikk. Hvordan i helsike kan jeg ha lagt på meg såpass mye på mindre enn en dag? Det er jo helt vilt! Vekta mi er jo ikke stabil!
For ca 2 uker siden var jeg hos legen for å ta blodprøver, og jeg har enda ikke fått resultatet! (selv om det bare kan vise meg hvordan jeg lå ann da jeg først kom hjem fra Tomb. Mye har forandret seg). Men mamma og pappa jobber i sykehuset og resultatet blir først sendt dit. Så hva har foreldrene mine gjort? Jo, de klarte å sjekke i hvertfall 1 ting. Husker ikke hva det stoffet heter, men jeg hadde alt for mye av det. Det kan da bety 2 ting; Enten så funker nyrene mine bare for 2/3 del, eller -det som mest sannsynlig er tingen- har kroppen min brukt opp alle sine reserver og begynt å bryte ned musklene mine.
Hvis det er nyrene er det jo kjempe alvorlig og da er noe veldig feil, men det er det ikke. Døh. Nei, det er nokk musklene. Jeg har jo merket at jeg ikke engang klarte å gå 10 minutten uten å bli kjempe sliten..
Jeg fikk altså høre at det ikke er fett som fikk meg til å gå opp en kilo, men at jeg har fått tilbake mine reserver og at kroppen min bygger opp muskler igjen.
Bra på den ene siden, men jeg vet godt at det som kommer etter dette er at kroppen min lager fett igjen, og det er jo det jeg ikke vil?
Jeg er så forferdelig lei den kampen i hodet mitt. Gitt jeg hadde klart å skyve den til siden. Langt vekk. Men det er et kjempe stort prosess jeg må gjennom for å klare det, og det går opp og ned. Som en berg og dal bane. Det er det som sliter meg ut, som får meg til å få lyst til å gi opp det hele.
Men nå synes jeg det har vært nokk klaging for idag. Alle andre tankene kan jeg holde for meg selv- det skal jeg ikke plage dere med. Unnskyld.
Skal ikke gjøre noe særlig i dag tror jeg. Kanskje jeg forsvinner til uthuset en stund for å pusle litt? Og jeg skal lage middagen, se litt på Tv, og planlegge hvordan dagen kommer til å se ut i morgen. For i morgen skal jeg til Tomb, og jeg både gleder og gruer meg! Mamma blir med meg.. det blir litt rart, men samma det. Det eneste jeg gruer meg til er måltidene, de er vanskelige nokk med bare familien rundt meg, og nå blir det halve skolen. Pff, ikke bli overrasket hvis jeg spiser på rommet mitt med noen måltider. På tirsdag får jeg lov å være på skolen noen timer, men jeg vet ikke hvilke timer og hvor lenge jeg klarer. Gym kan jeg ikke i hvertfall :( Og jeg kan ikke bli så lenge som til étter frustrerte fruer, dessverre.. Kanskje jeg drar hjem før middagen? Hvem vet..
Jeg er dårlig til dette her, er jeg ikke? Jeg snakker meg bort fra det jeg víl snakke om, og ender alltid opp med det ene emne jeg hater mest. Det bare klistrer seg fast i hjernen min.
Jeg skal klare å legge tankene fra meg en dag. Bare vent! :D
Nå står søstra mi utenfor rommet mitt og "spørr pent" på hennes måte om hun kan få pc'n, så jeg får vel gi den fra meg for å unngå mere bråk, hehe.
AU REVOIR!