Ingen kommentar ____

Hei!
I går dro jeg til Tomb med mamma. Handla litt på "Smartclub", men det var ikke så mye igjen av butikken for å si det sånn. Hehe, det kommer en Coop i steden for eller noe..
Da jeg var på internatet spiste jeg litt og så gikk jeg ned til rommet til Elina og Karianne. Det var fint å se gjengen igjen må jeg si :)Fant ut at jeg ikke er noe særlig flink til sånne "bil-greier", eller hva Karianne? Haha!

I dag var jeg litt på skolen, men ble ganske fort sliten og ville hjem, så rundt 11 hadde jeg pakka sammen mine klær og litt forskjellig og da kjørte vi hjem igjen. Stoppet en del ganger, så vi kom ikke i Lillehammer før 1610, og da måtte vi hente pappa fra jobben og handle mat.

Jeg synes det har vært 2 ganske fine dager, men det var vanskelig med maten. Det er veldig lenge siden jeg har fått i meg så "mye", og samtidig som det er veldig bra skriker den stemmen til Anorexia at jeg forurenser kroppen min og at i mórra skal jeg gå tilbake til vanlige matvaner. Altså så lite som mulig.
Jeg har overvunnet den onde stemmen mange, mange ganger i de siste dagene, men av og til ville det vært godt å bare høre på den. Tilfredsstille den ved å ikke spise, telle kalorier og trene bort det man likevel fikk i seg.
Da tenker jeg at "på fredag skal jeg til legen, må jeg stå på vekten i bare undertøy, og ta blod -og urineprøver. Hva vil legen vel ikke tro om meg når jeg står der med all fett jeg bærer med meg?!"
Jeg vet kjempe godt at det er anorexiaen som skriker og prøver å forvirre meg, og ett sted inni meg er jeg enig med den. Men jeg vet bedre. At alt dette allerede etter et halvt år har påvirka nyrefunksjonen min og at jeg er blitt syk og svak(ere) enn da jeg hadde matlysten til en ku..
Livet er bare vanskelig. Jeg drømmer om å være som Jolien. Om å kunne spise det jeg føler at jeg trenger, uten den kampen som foregår i hodet når jeg ser eller hører ordet "mat". Kunne ha nokk energi til å trene. For det er noe jeg pleide å være flink til, det var noe jeg likte så godt, og det er kjempe trist at jeg ikke kan det lenger.

Akkurat nå hører jeg på sanger Courage- Beauty from pain, av Superchick. Den handler om spiseforstyrrelser, og det hjelper meg å innse at det er feil det jeg driver med. Jeg skal klare å vinne kampen mot anorexia. Det er kanskje litt langt inni meg, men jeg er kjempe glad for at folk, og da sier jeg ingen navn, har sakt ifra om dette til mine foreldre og familien slik at jeg ikke har klart å havne så innmari langt i denne forferdelige driten. For det er akkurat dét det er, Dritt!